Madness Weblog

En snøball treffer med smertefull stor fart min varme nakke og forvandler seg raskt til en iskald strøm av vann som renner nedover min allerede godt mørbankede rygg. ”Ah, jul!” Tenker jeg, men må legge resten av dagdrømmingen til side idet hodet mitt er på vei i en snøfonn med både grus, søle og medelever. Jeg bremser med mine meget stilfulle puma- støveletter, men mine 45 kilo har liten nytte mot 3 ganger 70. Min skjebne blir som veldig mange andre jenter, snø inn i alle mulige kriker og kroker på kroppen, fulgt av en enorm skikkelse ragende over meg.

”No må du itj tolle så, da blire bløytt i klassromet slik du holde på! ”

Den nye friminuttvakten, Sabdur, fra Irak, med ti år i Norge, og femten forskjellige dialekter blandet sammen til en nydelig røre. Han ser ut som den levende Michelinmannen der han går med tre ullgensere, og en enorm oransje boblejakke i XXL. For å toppe det hele kjøpte han ser nylig en trang alpelue. Med dusk, så klart. Det var beundringsverdig å se hvor stor respekt han hadde for kvinner, der han satt med kakao og notisblokken sin og noterte ned hver eneste jente som ble dynket. Ikke dynkerene, så klart, de hadde jo ironisk nok ikke gjort noe galt.

Etter en lang og fuktig skoledag, med sokketørking på panelovnene i klasserommet, og lang leksjon fra rektor om hvor farlig det var å kaste snøballer, stod jeg nervøs på bussholdeplassen og håpet bussen kom frem før dynkerene. Vel inne på bussen, setter jeg meg på en snøball. Det måtte skje.

Ut av bussvinduet kan jeg se enda mer snø dale mot bakken. Den ulende vinden bringer med seg millioner av mikroskopiske snøfnugg, dansende bortover bakken som små alver dansende på en sommereng. Hver og en like unik og vakker, og med grasiøse bevegelser lager de en fortryllende fantasiforestilling i et ungt sinn.

Akk hadde jeg bare vært dikter, så kunne jeg antagelig tjent millioner på tankene mine.

Jeg entrer inngangsdøren som er halvveis blokkert av pappas julelysprosjekt. I år skal vi ha enda flere plastlys enn i fjor! Slik er det hvert år.

Bestemor og bestefar har allerede funnet sin plass på rommet mitt, så jeg blir degradert til å dele rom med lillesøster over jula. Det lukter krumkaker og jul i hvert eneste rom, unntatt når en entrer stua, hvor bestemor har funnet frem julerøyken. På få sekunder erstattes den gode julelukten med en ekkel kvalmende overdose av parfyme og sigaretter. To skrukkete øyne med et lass av lilla og grønn øyenskygge stirrer på meg gjennom noen tykke brilleglass fulle av fettete fingeravtrykk og noe som kan minne om tørket kakedeig.

”Har du fått julepengene dine, enda?” Spør hun naivt, og jeg benytter sjansen til å tjene noen ekstra penger ved å svare forbauset nei. Hun blar opp en 5oo-lapp og jeg takker og bukker.

Lillesøster er i full gang med snømannprosjekt på utsiden og smiler med sine fem små melketenner når hun ser meg i vinduet. Jeg henter kameraet og hun tørker bort snørret med ullvotten. Nesa var sår etter den gjentagende handlingen, så til slutt lar hun det bare renne.
Et prakteksemplar av et julebilde.

I morgen venter kaosshoppingen, hvor jeg heltemodig prøver å finne julegave til alle i familien for 5oo kr. Slike ting var så mye lettere før. Hvor en dorull med makaroni var rene kunstverket, og det eneste mamma og pappa hadde ønsket seg til jul. Minnene om dyp konsentrasjon når makaronien skulle males og limes på, dukker opp i bakhodet mitt.

Julen blir bare mer og mer materialistisk, men det er neppe noe folk trenger å opplyses om lenger. Alle er klar over det, og alle liker det. Vi er lei av å høre om det nå, men allikevel skriver omtrent tretti elever på Risør videregående julestil om dette nå i år. Det ligger i vår grådige natur og bare ville ha mer, mer, mer. Jeg skal selv ikke klage, med tanke på at jeg ønsker meg alt muligens elektronisk dilldall til mange tusen kroner. Man får høre hele tiden at det er jo ikke dette julen dreier seg om! Det er maten, samværet og gleden.

Neppe!

Vår lille verden her i Norge har blitt alt for ensporet og enkelt i tankegangen til at det lenger er noe hygge ved julekvelden uten gaver. Gavene er selve høydepunktet i de fleste familier, uten dem hadde den lange middagen og de samme gode, gamle tv-programmene mistet sin glans. Det hadde rett og slett blitt kjedelig.

Ho kjennar blodsmaken i munnen veks, føyr det andre slaget treffar ho rett over naseryggen og ho fell nedpå kne i den kalde snøa. Han vil ha pengane sine, men ho har dei ikkje. Alle pengane ho hadde fådd for å selja mors nye klokke i skjul, hadde ho brukt opp på sprit og røyk dagen etter. Han heisar armen for å slå eit nytt slag, men fell plutselig mot bakken, holdande seg sjølv på magen. Han blør kraftig, og ho trekk til seg armen med kniven igjen, og gjømme han under jakka. Blodpølen i snøen veks fort, og no ligg han livlaus på bakken. Ingen hadde enda sett dei, så ho reisar seg og løpar haltande vekk. Ho visste ho var i store problema no. Å skulde folk pengar for narkotika var ikkje noko dei gløymde sjølv om ein av dealerane vart drepne. Ho får halta seg til nærmaste handikaptoalett, og låsar seg inne. Kva hadde ho gjort? Ho drar lange papirstrimlar frå tørkerullen, og prøver å vaske bort så mye blod som muleg. Så lenge ho så ut som ho gjorde no kunne ho ikkje gå heim. Heilt edru var ho heller ikkje enno. Ho var i nok problema som det var. Nesa dunka som eit vilt trommeshow, og det eine auget var hovent og begynte allereie å bli lilla. Ho slår i veggen så knokane begynner å blø, og fell samens ved vasken gråtande. Hadde ho bare hatt nokre kokain for å gjer ting betre. Ein strimle hadde vært nok! Alt hadde vært betre enn den følinga ho hadde no. Tilsutt sovnar ho gråtande på golvet, med blodige klede og i en haug med brukt papir.

Timar seinare vaknar ho av småkviskring på utsida av døra. Rommet er fylde med ein blandande lukt av sprit og tørket blod, og ho reisar seg forsiktig og går mot døra for å høyre kven som er der ute. Kanskje de hadde funnet henne allereie? Ho skjelvar og merkar fyst no at heile det venstre beinet hennar er blått og hovent. I eit kvelt smerteskrik får ho halta seg bortover golvet, og høyrar kvinnestemmar på utsida. Plutselig bankar det på døra, og ho fell rett i bakken med eit lavt skrik. Ein kvinnestemme ropar uroleg; ” Er alt bra der inne? Vi har ringt vakta, han kjem for å låse opp. Du har vært der inne i mange timer utan å svare.” Panikken spreidde seg idet ho kjemper seg opp på beina igjen. No måtte ho berre komme seg ut føyr vakta kom og så korleis ho så ut, og ringde politiet.

Ho trekk pusten dypt, og i ein bevegelse låsar ho opp døra og hastar seg ut forbi kvinnene og ein haug med gisp og blikk frå alle rund. Ho var langt frå heime, og på mobilen lyste det 14 tapte annrop. Alle var frå mor. Ho sett seg på fyrste trikk heim, og prøvar å gjømme seg frå alle blikka. Endelig kunne ho slappe litt av, og føyr ho vet ordet av det, har ho sovna igjen.

”Frøken, du må nok bli med oss.” Seier ein mild mannestemme, idet ho vaknar av eit fast grep på skuldra. Ho opnar auga og ser to mannsskikkelsar i uniform ståande over hennar. Ho stirar trassig på dei med det eine friske auget, idet trikken stoppar og dei ber ho om å reise seg. Panikken spreiar seg idet ho huskar at ho framleis har kniven i hettejakkelomma, men ho prøvar og helde pokerfjes. Dørene opnas, og dei tar tak i kvar sin arm idet de følgjar ho rolig ut. Dette hadde skjedd føyr, tenke ho, og prøvar og komme seg laus. Til liten nytte med berre eit friskt og fungerande bein. Til slutt gjer ho opp, og følgjar motarbeidande med til stasjonen.

Dei er snille med ho på politistasjonen. Gjer ho eit varmt måltid og reinsar såra hennar. Skada på beinet var eit brud, og ho blir gipsa. Ingen som kjeftar, ingen som slår. Ho blir roligare. Kanskje dei ikkje vet nokre om hendinga i går likevel. Men det visar seg bare å være eit skalkeskjul. Etter å ha gitt urinprøve, fingeravtrykk, dna-prøve, ein blodprøve og blitt bedt om å kle av seg alle kleia, for så å få ein fangedrakt som klede, er det rett til avhøyrsrommet. Dei spør ho om ho veit kvifor ho er her, og ho svarar nei. Dei to etterforskarane ser på kvarandre, den eine smilar til ho og sleng ein haug med bilete på bordet. Ho stirar hardt tilbake, og plukkar opp bileta med dei vonde forslått henda. Det er bilete frå eit overvakningskamera. Bilete av ho som blir banka, ho som stikker dopdealeren ned med kniv, ho som løyper av garde, og mannen som ligg igjen livlaus på bakken.

”Vil du fortelje oss kva som hende, eller vil du høyra kva vi trur har skjedd?” seier den eine politimannen. Han ser på ho med blåe, snille auge føyr han gnir seg på haka, lener seg tilbake på stolen, og ventar på svar. Ho svarer ikkje. Viser ingen teikn til reaksjon, så den andre politimannen begynner å snakke. ”Det er ikkje fyrste gongen du er her, det veit du” begynner han, og slenger nok ein mappe på bordet. ”Besetning av narkotika, steling, hærverk på offentlig bygg. Ja, lista er lang”.

Ho stira hardt i bordet, utan ein mine. Politimannen sukkar, sett seg ned på ein stol ved sida av hennar, og senkar stemmen. ”Far din har også vært meldt mange gonger når du var yngre, for overgrep og misshandling mot deg, men alle sakar har blitt heilagt ettersom mor di aldri har turt å stå ved meldingane.” Stillheita i rommet blir nesten uuthaldeleg, og ein tåre fell frå kinne hennar imens ho knytte nevane. Dei to politimennene ser på kvarandre igjen, kommuniserer med blikk. Han eine nikkar med hovda, og den andre forlate rommet. ”kvifor øydelegger du livet ditt med narkotika og sprit? Du er berre 19, ung og med alle muligheiter opne!” Ho lukker øyene, tårane fell nedover den forslått unge huda. Full av arr, og teikn etter eit slitsamt liv. ”Kan eg få gå på do?” Siar ho endeleg, og ser opp med raude auge fulle av tårar. Han ser på hennar, prøvar og trenge gjennom det tykke forsvarslaget ho har laga rundt seg sjølv etter ein vanskeleg barndom, og ein øydeleggande ungdomstid. ”Nei, du får vente.” Seier han til slutt, og eit lite håp døyr inni ho. Han tar ein slurk av kaffien han har i sitt ’væras beste pappa’- krus, sjåar på papira, på hennar, og ned på papira igjen. ”Greitt, vi tar ein pause.” Seier han, og forlate rommet.

Ho sitt der heilt aleine. I eit stort stille romi ein gruvsam oransjefarge, ingen bilete på veggane, berre eit stort spegl. Det går nokre minuttar. Ingen kjem tilbake. Ho tramper med fingrane på bordet, tørkar ein tåre i ny og ne og ventar tålmodig. Handtaket går ned, og inn kjem mor hennar. Ho får sjokk, skriker, gråtar, ropar på vaktene og til slutt blir dei nøyde til å bruke kraft for å få hennar til å roe seg ned. Mora gret, ho kjeftar, og politimennene forlate rommet og overlet dei til seg sjølv.

”Dei seier du har tatt livet av ein mann!” Ropar mora hennar imens ho tar av seg brillene og tørker tårane. Ho sitt der som ein livlaus stein i håp om at mora vil gå. Men ikkje denne gongen. Denne gongen blir ho. ”Det er ikkje slik far din og eg har oppdratt deg!” Skrikar ho sinna føyr ho blir slått av ein hand som kjem susande mot ansiktet hennar. Mor hennar står heilt sjokkert og held seg på kinnet. ”Faen ta deg! At du tørr å snakke om korleis du og far har oppdratt meg!” Mora setter seg på stolen, gråtande. ”Korleis kunne du sjå på din egen dotter bli missbrukt av si eiga far? Korleis kunne du la være å gjer noko når han slo meg, når han slo deg!?” Mora reiser seg, banker på døra, og vaktene slippar ho ut. Ho går utan å sei eit ord.

Politimannen kjem inn igjen, setter seg, og sjåar på henne. ”Å være på gata var betre enn å være heime.” Seier ho stille og kikkar i bordet. ”Ja, eg drap han, og eg er skuldig.” Ho prøver ikkje eingong å forsvare seg. Ho har gitt opp seg sjølv. Politimannen sjåar sørgmodig på hennar, reisar seg, og forlate rommet nok ein gang. Dei andre politimenna står på utsida. ”Nok ein ungdom som hamnar bak lås og slå.” Seier ein av etterforskarane stille og peiker inn ein vakt tel å hente ho. ”Var det noen som skulle vært bak murene, så var det far hennar, og folk som han!” Seier ein av politimenna sinna, og fortsetter; ”Hadde det skjedd, hadde ho kanskje hatt muligheita til å bli ein sunn og glad tenåring, og ikkje en narkoman drapsmann.” Vakta kjem ut frå avhøringsrommet med ho. Nå i handjern, og ho blir ført bort. ”ungdommen no til dags!” seier ein forbigåande sekretær hovmodig.

”What do YOU think?”

Yesterday I saw this move with my best friend. It was named the Grinch. The movie was about a green monster that hated Christmas and all the people who liked celebrating it. I felt bad for the green human-shaped monster thinking he had no friends, but my best friend was clear in her meaning about the movie. She though the monster deserved to be alone, just because he had chosen to dislike something that the rest of the group loved.

Then I started thinking. For how long should you stay with your own opinion, when the risk is to loose everybody around you, and end up alone? The movie ended, and we went down to get some soda.

On the kitchen bench was the newspaper folded up on page 24, where a huge headline in massive black letters drag all attention towards the words: “ fifteen killed in the Muhammad hysteria.” One of many good examples of mass media’s enormous influence on each individual in this world. One man decides to print a caricature of the God, Muhammad in a newspaper, and the world is turned up side down, this because another book have made a rule not to illustrate the God, Muhammad. Then we have the everlasting discussion between freedom of speech, and respecting the Bible, the Koran, and the other holy writ. As the system works these days, the law tells us we can write practically anything. The newspaper can write page up and page down about the terrible schoolteacher who expelled the poor child for a weak, without any reason at all! This would of course been even bigger, if the pupil was coloured. A normal reaction for the reader would be that this is incomprehensible, unfair and a sick show off position of power. Some days later, another newspaper can reveal the shocking news about the student’s behaviour, writing in detail about the bullying whit other pupils, smoking at school, maybe even selling drugs! Then, we change our opinion completely. Of course he deserved to be expelled! If we were lucky, the fuss would stop here. But, maybe a big gang of angry, coloured parents would raze the school, protesting the so-called discrimination. Then the students would have been divided, and the whole school environment had been damaged.

This shows how easy we believe what’s written in the news. An ordinary person won’t even question the pronouncement of the newspaper. Is that smart?

Then we have books, or what I like to call them, a huge collection of one man/woman’s twisted opinion.

A famous book, called the bookseller in Kabul, takes us on a journey of suppression, devoutness and a woman’s place in life. In the book we get a glimpse of how women is more like a tool, than a person. This is a place where the women’s law don’t exist. I read the book, and swallowed every single world with my exaggerated reliability to a complete stranger. Some months later, the writer was threatening to death, and forced to change many of her content in the book. They claimed she had omitted all the good things, and exaggerated the woman’s roll in life. So, here we are, now even more confused. Who do we believe? What do we want to believe?

The movie industry is a multibillion brainwave and covers all-important events from alt he way back to 3000 B.C and forward to the future. This is the source most people trust in, but also the most manipulated of all medias. TV and moves have more power than all newspaper and books. What we see is what we know, right? It’s an impossible labyrinth of honest and dishonest sources whirling around in a big cup of soup. An English movie made from WW2 compared with a German, or Norwegian version of the exact same battle, wouldn’t resemble at all. All three moviemakers would claim their own movie as the most credible and realistic.

I think words can do more damage over a larger area, than a bomb. I think the scars a gun or knife laves on you can grow, heal and be forgotten, but words stick into you’re brain and leaves a burn you never get away.

My dad tells me all the time; knowledge is power. Now, as I get older, I understand how true that is. You would for example be able to question pronouncement in the news, books, and movies, discuss dummy statement and do some research yourselves. Now, right in this moment, are you being under the influence by me, as the writer. Maybe what I’ve written above have had an affect on you’re way of thinking?

Han stryker den varme, tørre arbeidshånden over hennes kalde, myke barnekinn. Hun rykker til og ser uforståelig på han med naive, sjokoladebrune øyne. Døra låses, taklyset slås av, og det eneste som fyller rommet med lys er den lille Power Puff-lampa hun har på nattbordet. Han smiler forsiktig og snakker i en myk, beroligende tone imens han beveger seg fra vindu til vindu, og passer på at alle gardiner er godt trukket for, før han setter seg på sengekanten ved siden av henne. Senga lager en merkelig knirkelyd når han setter seg. Hun ser redd på han idet han sparker av seg skoa og slenger jakka ned på den slitte lenestolen med kniplinger over armlenene i hjørnet av rommet. Han lukter på håret hennes. Stryker henne på armen, og prøver å legge henne ned på senga. Hun kjemper imot. Prøver å dytte han vekk. Gråter. Ingen hører henne. Mamma og pappa er i selskap. Onkel er barnevakt i kveld. Onkel skal passe på.

 Ein av tårane fall stille ned mot alle dei glødane stearinljosa og lager eit raskt fres før han er borte. Eg tørka bort stia han hadde lagd nedover det kalde kinnet  mitt, føyr eg reiser meg frå sofaen og setter på ein ny cd. Fingeren glir forsiktig over CD-ane, usikker på kva for ein som skal spelast denne gongen. Det blir til slutt nokre meir bråkete, så det kan overdøyva dei stille klynka eg lager.  Eg puttar cd-en i spelaren, volum 49 av 50, og play. Musikken strøymar mot meg med tekster som gripar ein og får deg til å få den heilt spesielle følelsen. Frustrasjon, fortviling og sinne, men samtidig ein god kjenning av at nokon forstår.  Eg fallar tilbake i sofaen, og forsettar og fikle med ljosa som snart er nedbrende. Dagen i dag har ikkje vært av dei gode. Tysdagar var dei verste. Eg hata å stå opp og vite at det nok ein gang var tysdag, og handballtrening.  Kvifor eg framleis gjekk der, skjønte eg ikkje sjølv. Kvir einaste tysdag møtte eg opp i garderoben, omringa av mine klassekameratar som nok ein gong skule ha sin eiga litle konkurranse om kven som kunne få meg til å grine fyrst. Det starta allereie idet eg går inn i garderoben og setter frå meg den nye gymbaggen min på golvet og starta og ta av meg ytterjakka. -         
“Skjekk her då, jenter! Ho har skaffa seg ny bag. Stygg er han og.” Seier ein av mine klassekameratar og løftar opp gymbaggen, opnar han, og heller ut alt innhaldet ut over golvet. Eg seier ingen ting. Berre legger meg ned på alle fire, og ryddar saman bukse, t-skjorte, og dei fine hallskoa pappa hadde kjøpt til meg, så eg skule fortsette på handballen.   Eg stirar smånervøst mot dodøra, og ventar på at han skal bli ledig, så eg kan få skifta utan nokre fleir kommentarar. Ein av jentene ser på meg, og eg skundar meg å senke blikket til bakken, i  håp om at ho ikkje skjønne kva det var eg tenkte på. Uheldigvis for meg, hjelpte det ikkje uansett. Dei hadde tetta doen med eit handkle, og eg ble nøydt til å skifte i garderoben.  Fyrste kommentaren kjem allereie i det eg tar av meg genseren. “fy faan, skjekk da! Kva er eigentlig grunna til at du går med BH, din gut!”  Skriker ein av de dei, og peikar på med meg ein lang perfekt finger, med en pen negl på tuppen. Mine neglar var korte og stubbe, og eg beit på dei hele tida. Eg kjenner eg blir raud i ansiktet, og skundar meg å ta på t-skjorta, mens alle jentene står og sjåar på, og kviskrar og ler bak ryggen min. Dei hadde alltid ein ny måte å få meg til å hate korleis eg så ut på. Det var ikkje min skuld at eg var pinne tynn. Sjølv hadde eg alltid sett på det som ein god ting, men no følte eg meg berre som eit freakshow utan rumpe, puppar, eller nokre anna som kunne minne om formar.
Eg får på meg buksa i ein fart, og slippar unna med ein rask kommentar om stygge, kvite, lår, føyr eg sitter aleine i garderoben og knytar skoa. Eg høyrar trenaren blåse i fløyta og skundar meg å bli putte høgrefoten i skoa for så og merke ein ekkel våt papirklyse gjennomvæte heile sokken min.  Deii hadde øydelagt dei fine gymskoa mine.  Eg kjenner tårane presse på, men bestemmer meg før å ikkje la dei vinne. Ikkje enno.Skoa lager ein rar lyd av vatnet som framleis ligger i såla, idet eg kommar joggande mot dei andre i hallen.  Jentene ser på meg, kviskrar, peikar på skoa, og kviskrar litt til. Dei hadde nok forventa at eg reiste gråtande heim, no, og eg meg stolt over meg sjølv no, som ikkje bikka under. Treninga fortsetter, og etter å ha blitt takla hardt av nesten alle jentene på laget, blir eg plassert på ein benk for å sjå på dei andre spille. Eg holdar isposen mot det tynne beinet mit, og kjennar ein tåra trille nedover kinnet. Ingen sjåar på meg, og eg skundar meg å tørke han bort. No er det barre ein liten halvtime igjen av treninga, så kjem pappa og hentar meg, og eg kan endelig dra heim. Dei andre spelar og samarbeidar, skårar mål og klemmer kvarandre i glede. Nokre døyr inni meg. Det går opp for meg at eg aldri kjem til å være med i gjengen. Uansett kva eg prøvar på, vil eg alltid stå aleine på utsida. Aleine mot alle. Eg reiser meg, og går mot garderoben. Dei andre merker ikkje eingong at eg forsvinn. Eg er som eit spøkelse, eit spøkelse som ingen er redd for. Gymbaggen har dei fylt med ein ekkel krem, og den nye jakka mi er spytta og teikna på.  “Missfoster!” har dei skreve over heile ryggen på han. Eg kjenner klumpen i halsen komme tilbake, og tårane klarer ikkje å holde seg inne lengre, idet eg styrtar ut av garderoben, og løpar heimover. Eg følar meg ròten. Stygg, ekkel og øydelagt. Eg vil bare skrike høgt, skade noka, eller barre døy. Inni meg er eg øydelagt etter år med vonde ord, vonde blikk og grusamme handlingar. Eg orkar ikkje meir.

Eg sitter ved ljosa på rommet mitt og mimrar. Vonde minner, ikkje dei gode som får deg på godt humør. I dag begynte eg på vidaregåande. Ny klasse, nye sjansar, ny start. Eg kjenner framleis eit stikk i sida, når eg møtar nokre av jentene frå handballen. Eg har bare lyst til å såre dei, skade dei på innsida, få dei til å føle et så stor avsky mot dei sjølv, at dei bare vil forsvinne. Det er over 3 år sida sist gong dei fikk skade meg, sist fikk kalle meg namn, le av meg, eller øydelegge tinga mine, men følar framleis det same hatet. Det blir ikkje svakare, minna døyr ikkje ut, og eg tenker ikkje at dei sikkert har forandra seg. Dei er framleis drittungane som lever på andres usikkerheit, depresjon og tårar. Dei er som vampyrar. Suger ut alt liv, og livnærer seg på ein og ein stakkar, som etter kvert ikkje klarar og stå imot ein gjeng på 14 ungjenter. Eg hatar dei. Dei er grunna til så mange øydelagde ungdommar. Dei er grunna til titals usikre jenters sjølvmordstankar. Dei er grunna til at eg veiknar kvir einaste morgon og gruer meg til å gå på skulen. Gruer meg til å møte på noen som kan skade meg, fysisk som psykisk. Eg er ikkje nokre vond menneske, men eg håpar dei alle lidar seg gjennom hele livet, og ender opp ulykkelige og aleine, angrande på heile livet. 

 Det sies ofte at starten på en stil eller oppgave er det vanskeligste, og slik er det vel med det meste her i livet. Første dagen i barnehagen er et levende helvete, hvor man bruker alle sine krefter og lungekapasitet til å skrike seg rød i ansiktet og få bli med mamma og pappa hjem igjen.  Første gangen du tryner på sykkelen som du visste du ikke klarte å kjøre på uten støttehjul, men som du bare måtte prøve å balansere nedover grusveien. Første skoledag, hvor alle de store barna fra de andre klassetrinnene titter ned på deg med skumle øyne, og venter på sin sjanse til å gjøre kål på deg.  Første gangen du tar bybussen alene ned til mormor. Første gangen du må gå alene hjem i mørket. Første gangen du regner et vanskelig regnestykke, og første gangen du må opp til muntlig eksamen i mattematikk.  Noen ting er lettere å mestre enn andre, som første gangen du koker deg nudler fordi mamma er på jobb. Slike ting er lette etter at man har feilet en gang. Så har man de litt mer avanserte oppgaver, som å sette på vaskemaskinen, huske å helle i riktig mengde såpe, ikke fylle alle tre kammersene helt fulle som mange tror, en typisk nybegynnerfeil i en alder av 8 år. Som liten har man lov til å gjøre slike feil, til en viss grad. Å låne mammas leppestift og tegne seg selv i ansiktet helt til man ser ut som en overlevende etter en klasebombe, er sjarmerede en til to ganger. Kanskje tre, hvis du på toppen av det hele har tatt pappas kjempestøvler og en bleie på hodet. Det er ikke sett på som totalt motbydelig å pille seg i nesen, fise høyt offentlig, eller si ordet bæsje under middag med familiens nærmeste venner. Sier du faen derimot, kan du regne med lange 3.grads forhør hvor mor og far er desperate etter å høre om det var den nye barnevakten på 15 som lærte deg dette fyfy ordet.Etter hvert som man blir eldre og lærer seg kunsten å balansere på to, istedenfor fire, blir du bare enda mer sjarmerende enn du var før. Face it. Før VAR du bare en rosa fettklump som bæsjet, spiste og gråt. Det er da alle tantene kommer på besøk med søte små kjoler, barbiedukker, og en rosa plysjbamse i ny og ne. Alle mammas venninner klemmer og koser på deg, som om du var en myk pute fra IKEA, og du overdrøsses med ord som: er du trøtt? Skal lille dutteluttenutten sove littepitte? Nuttedutte! Åh, så skjønn! Man skal tidlig krøkes.  I en alder av 6 år sier man stiller man daglig rundt 300 spørsmål, i følge SSB. Det er i denne alderen mor og far priser oven for at du får gå på skolen, slik at de slipper å svare på spm som: hva betyr neger? Hvorfor bor ikke mammaen og pappaen til Karsten sammen? Hva er det? Hvem er det? Hva betyr det? Osv.osv. Det er en uendelig sirkel med usaklige spørsmål. Heldigvis har lærerne nok av utfordringer til deg, slik at de også slipper å svare på rundt 20 spm i timen. En sikkelig slager på skolefronten er skolisseknytting, alfabetpugging og den naive læren om at det er helt ok å si ifra, ingen vil kalle deg sladrehank. Så unge, dog så naive.Det er vel ikke før man kommer til 5-6 kl. at mamma og pappa finner ut at du for lengst er stor nok til å trå til litt hjemme, og ukelønn kommer inn i bildet. Før dette, har du danset på livets roselagte sti, fått alt du pekte på, og grine deg til det du ikke fikk. Du har nå ca nok pokemonkort til å bygge deg en liten papphytte på størrelse med en studenthybel, og samlet verdi av alle lekene dine ligger oppe i rundt 60-70 000 kr. Det er nå Ole Brumm og Barne-tv begynner å bli teit, og interesser faller fra rosa, hester og barbie, og over til det motsatte kjønn, venner og musikk. Mange gutter interesserer seg for krig, våpen og slossing, mens jentene blir ofte mer glad i dyr, ting som glitrer og fniselatter. Jeg for min del, ble evigvarende glad i en liten flue som hadde forvildret seg inn på rommet mitt en tidlig høstmorgen. Etter mange minutters strev med å fange den i et tomt syltetøyglass, fikk jeg endelig tak i den, og døpte den Anja. Dette var min venn. Anja var en nydelig flue, og levde i hele 3 dager. Jeg burde nok ha gitt den noe annet enn tørket makaroni. Nok en barndomstabbe og mimre på.            Opp igjennom barndommen er det mange minner som setter seg sterkere i hjernebarken enn andre. Jeg har for eksempel fått høre historien om hvordan jeg kysset en hest på mulen, noen tusen ganger. Noe jeg selv ikke kan huske, eller har fortrengt fra mitt minne. Kanskje forklaringen på min avsky mot dette digre beistet.Andre ting er lette å huske. Som den gangen jeg og Christine bygde hytte på skolen, og reddet kattunger som forvildret seg inn på skoleplassen. Det ble mye for sent komming i timene, og mange lærere lurte på hvorfor det forsvant så mange melk fra melkeskapet. Vi har også de berømte halvsvake minnene, hvor din egen versjon høres mye mer heltemodig ut, enn de andres versjon. For tenk, jeg halte faktisk i land en fisk på nesten 10 000 kg! Sjarmerende som 7 åring, ikke som 17.             Det er vel det som er litt småtrist ved å vokse opp. Man kan ikke lenger unne seg små gleder, barnslige sanger eller småteit oppførsel. I en alder av 16 år er man stor nok til og både knytte skolissene sine, koke spagetti, og brette sine egne klær. Det er vi som er den neste generasjonens håp. Gud hjelpe dem.

Hun klappet meg forsiktig på skulderen. Jeg skalv, men prøvde å bite tennene sammen så ikke tårene skulle fosse ut igjen. Hun var der alltid for meg. Varme kjærlige smil, myke hender og smaragdgrønne øyne, alt i en perfekt balanse av kjærlighet og forståelse.  Hun hevet hodet idet en skikkelse viste seg i døra.  “Kom deg til helvete ut!” ropte hun, og den søte varme morsrollen var raskt byttet om med en forbanna ekskone som hadde fått mer enn nok. Jeg følte øyene hans bore inn i nakken min, der jeg satt begravd med hodet i hendene. Det gikk kaldt nedover ryggen, men jeg lot være å heve blikket. “Ikke overreager nå da.”  Sa han i en slaskete, nærmest rolig tone, men bevegde ikke en muskel.  Det banket i hodet mitt, og blodsmaken i munnen ble bare sterkere og sterkere. Jeg kjente noen omfavne meg, og et varmt pledd ble forsiktig pakket rundt den kalde forslåtte kroppen.  Det ble stille et øyeblikk, før lyden av fjerne sirener fylte rommet med redsel og fortvielse. Han smilte bredt, tok et eple fra fruktfatet og balanserte det på fingeren før han lattermidt sa: “Ja, siste sjanse til å angre nå!” jeg merket plutselig et enormt sinne før alt ble helt svart. Ti sekunder senere så jeg han ligge livløs på gulvet imens blodpølen under beina mine vokste seg større for hvert åndedrag jeg tok. “Herregud, hva har du gjort?!” hun var plutselig ikke den rolige mammaen jeg alltid hadde kjent. Noe ukjent tok tak i ansiktet hennes, og skapte panikk. Gulvet traff meg med stor fart. Plutselig lå jeg i blodpølen selv, bevisstløs.

Det var bare tre kvarter igjen til det ringte ut og jeg hadde skrevet kreative fire setninger. Alle rundt meg satt med sine dårlige holdninger, bøyd over pultene og skrev for harde livet. Jeg stirret på læreren. En kraftig kar i tredveårene, lyse krøller og majones rundt munnen, et kunstverk av dimensjoner. Han suttet på pølsefingrene sine og var helt i sin egen verden bak det enorme lasset av hjemmesmurte brødskiver, og ironisk nok, en stor, sunn appelsin. Man kunne lett se at den mannen var underbetalt. Ikke merket han den stadige hviskingen og lappesendingen som kun ble avbrutt av en og annen mobilringetone. Dette var andre gangen nokiatune høylytt skapte oppmerksomhet. Mest for eierens usmaklige valg av ringetone, men samtidig fasinasjonen over at den ringetonen fremdeles fantes. Jeg stirret ned på det samme arket jeg hadde brukt de siste fem timene i mitt liv på, uten noe spesielt originalt utfall. Planen var å gå for den tradisjonelle kopieringen av rødhette, med min egne litt mer ungdommelige vri, men etter en kjapp titt på oppgavene, måtte jeg se den muligheten som strøket. Skriv om norskspråket i skolen, skriv om et dyr du er glad i, og den alltid tilstedeværende; skriv om sommerferien din. Dette var drepen. Hvordan kunne de tro at vi elever ville skape oss kreative ideer med slike oppgaver?  Minner om ungdomsskolen brakte plutselig et veldig savn over hvor lite ansvar vi hadde hatt. Jeg lot fingrene gli gjennom det korte og alltid like bustete håret  mitt, og satt nok en gang nesespissen mot arket med titalls små strekmenn vandrende rundt i alle retninger, gjørende alt annet enn å hjelpe meg med stilen.